Hvordan har pårørende det etter en alvorlig skade?

Når noen i familien rammes av en alvorlig skade, snus livet på hodet, ikke bare for den skadde, men for hele familien. Hanna Cortsen og Susanne Ellinore Kongsøre har i sin masteroppgave undersøkt hvordan det egentlig går med de pårørende det første året etter traumatisk skade.

Hanna Cortsen og Susanne Ellinore Kongsøre mottok Skafor sitt masterstipend 2025 for sin studie om helserelatert livskvalitet hos pårørende til personer med moderat til alvorlig traumatisk skade. Oppgaven er gjennomført ved OsloMet, og markerer slutten på en mastergrad i helsevitenskap, med spesialisering i rehabilitering og habilitering.

– Vi valgte dette temaet fordi vi ønsker å fremme en mer helhetlig tilnærming i rehabiliteringsfeltet. Som helsepersonell møter vi pasienter og deres pårørende i ulike livssituasjoner, og har observert hvor viktig samspillet mellom pasient og pårørende kan være. Pårørendes velvære påvirker ofte pasientens egen bedringsprosess. I tillegg har vi begge personlig erfaring med å være pårørende i vanskelige situasjoner, sier Hanna og Susanne.

For Skafor gir studien viktig kunnskap om de menneskelige kostnadene av skader. Den understreker at forebygging også handler om å redusere belastningen på dem som står nærmest.

De fleste klarer seg, men psykiske plager vedvarer

I studien fulgte de 241 pårørende fra 6 til 12 måneder etter en moderat til alvorlig traumatisk skade. Tidligere forskning har i hovedsak sett på pårørende til personer med hode- eller ryggmargsskader. Denne studien ser på alle som har vært utsatt for traumer, og gir dermed ny kunnskap om en bredere og mer sammensatt gruppe.

De fleste pårørende rapporterte god og stabil livskvalitet gjennom det første året. Mange familier ser ut til å finne en ny balanse, en «ny normal», når den første akutte krisen er over.

Men bak det positive gjennomsnittet skjuler det seg et viktig funn: belastningen handler sjelden om de praktiske oppgavene som personlig stell eller mobilitet. For mange er det psykisk helse som oppleves tyngst, med symptomer på angst og depresjon som vedvarer lenge etter ulykken. En betydelig andel pårørende lever også med fysiske plager, egne smerter og fysisk ubehag, i hverdagen som følge av situasjonen.

Tre faktorer skiller seg ut

Studien identifiserte tre faktorer som hadde tydelig sammenheng med pårørendes livskvalitet ett år etter skaden:

• Tidlig psykisk belastning, i form av angst eller depresjon seks måneder etter ulykken, gir økt risiko for lavere helserelatert livskvalitet ved 12 måneder.
• Pasientens funksjonsnivå betyr mer enn diagnose eller skadealvor for pårørendes livskvalitet. Jo lavere funksjonsnivå den skadde hadde, desto lavere livskvalitet rapporterte pårørende.
• Ektefeller og samboere rapporterer lavere livskvalitet enn andre pårørende, trolig fordi de lever tettest på den skadde og opplever stort ansvar, redusert sosial deltakelse og tap av intimitet i samlivet.

Hva bør skje videre?

Hanna og Susanne håper forskningen kan bidra til en helsetjeneste som ser hele familien etter en alvorlig skade.

– Spesialisthelsetjenesten bør tidlig kartlegge pårørendes psykiske helse og sette inn forebyggende tiltak. Kommuner og rehabiliteringsinstitusjoner bør tilby veiledning hos for eksempel psykolog eller sosionom, og avlastningsordninger som kan gi pårørende rom til å ta vare på seg selv, sier de.

 

Les masteroppgaven her (pdf)

Disse mottok Skafor sitt masterstipend i 2026.

 

Foto øverst: Hanna Cortsen til venstre og Susanne Kongsøre til høyre